Svartisen, et levende vesen!
Rett under himmelen, på Nordlands alpine tak, har Svartisen lagt seg godt til rette mellom nedgnagde fjelltopper og skarpe tinderekker. Som et stort, forhistorisk vinterdyr ligger den og ruger på sine nesten 300 hundre mindre breer og fonner. Breens to skuldre kalles Vestisen og Østisen, og fra vest velter Engenbreen og Fonndalsbreen nedover hvert sitt dalføre. De er som frosne armer på leting etter mat i det grønne beltet langs Holandsfjorden. Breen klarer ikke lenger å stikke sine blå klør ut i fjorden, men fortsatt speiler den armene i havflaten og byr seg fram i hele sin iskalde prakt. Svartisen er Norges nest største isbre, og sett fra Meløy er den kanskje også den aller mest innbydende.
Isen som gir liv, rent vann og besøkende.
Menneskene i området rundt Svartisen har alltid levd av og med denne massive breen. Den har gitt mennesker og dyr rent drikkevann i overflod. Den har vannet bøndenes avlinger langs fjorden og innover i de trange dalene. Og helt siden 1800-tallet har den trukket langveisfarende turister som har villet se underet med egne øyne.
En gang i tiden var disse ismassene hjem for jegere og reindriftssamer. De var etter sigende så lommekjent på breen at de kunne krysse den til fots når enn det trengtes. Det var også samene som tjente som breførere og kjentmenn for de gamle oppdagerne som valfartet til de arktiske landskapene i nord. Tidlig på 1880-tallet førte samen Johan Abrahamsson den franske tindebestigeren Charles Rabot og hans menn på kryss og tvers over bremassivet og helt inn i Sverige. Siden kom Fritjof Nansen, keiser Wilhelm og mange andre for å utforske isens gåter. I moderne tid kom også kunnskapens våpendragere i håp om å fravriste breen dens dypeste hemmeligheter. De gravde seg 200 meter inn i isen og nådde ned til steder ingen hadde trodd det var mulig for et menneske å komme.
Svart is, ren kraft
Fra begynnelsen av 1900-tallet har fossen og smeltevannet som er uløselig forbundet med breen, gitt lys i alle hus og mat på bordet for tusenvis av familier. I Glomfjord gir isen den dag i dag kraft til utrettelige turbiner og maskiner som framstiller mineralgjødsel for mer enn 120 av klodens land. Kraften fra Svartisen gir også liv til verdens største smoltanlegg med 12 millioner sølvblanke laksebarn som ales opp for å kunne vandre fra ferskvann til saltvann.
Det finnes ingen sikre forklaringer på hvorfor breen heter Svartisen. Den mest sannsynlige er at sammenlignet med snøen rundt så ser isen mørk ut. Om man går på isen kan man også bli svart på klærne av skitten som samler seg enkelte steder. Fra gammelt av het Svartisen «Svartsnø». En annen forklaring er at breen ble brukt som et værvarsel. Om isen var blå og lys i fargen, så ble det godt og tørt vær. Men om den var mørk og svart, var det fuktig vær i vente.
Isen som kom og forsvinner
Isbreer er naturlige reservoarer som holder på det meste av verdens drikkevann og i vår tid dekker de en tiendedel av landarealet på jorda. Hvis de smeltet, ville havnivået stige rundt 70 meter og verden ville bli ugjenkjennelig og kanskje ulevelig. Som alle andre breer, vokste også Svartisen seg en gang i tiden stor og tykk gjennom å ta imot lag på lag av luftig nysnø. Med årenes løp ble de hvite krystallene presset sammen til harde, fortykkede ismasser som nå gjemmer på flere millioner år gammel luft og vann.
I dag har breens vekst for lengst stoppet opp. Smeltingen akselererer gjennom lange, varme somre og nedbørfattige vintre, og beskjærer og flytter på breen. Når ismassene settes i bevegelse, sprekker de opp i kantene, vrir og vrenger på seg og slipper klipper av is og elver av smeltevann ned fjellsidene eller ut i havet for å holde balansen. Da hender det vinterdyret flekker tenner og viser fram sin eldgamle innside, den blå isen som er så komprimert at bare det kaldeste lyset reflekteres i våre blikk. Som et såret dyr trekker den armene sine tilbake og inn mot kroppen og håper på bedre tider; kalde somre og snørike, milde vintre. Mot slutten av 1990-tallet lå Engabreen fortsatt nesten helt nede ved Engabrevannet.
Siden den gang har den trukket seg nesten 400 meter tilbake og opp mot breens kropp.
Ved neste århundre-skifte kan de fleste av Norges isbreer være helt borte. Svartisen er heldigvis så tykk og tung på toppen, at den trolig vil bli liggende på sitt høye leie i uoverskuelig framtid. Men nede fra fjorden vil vi se mindre og mindre av de blå armene. Og mens dyret fortsetter å trekke seg tilbake, vil ismassene bli brattere og mer ufremkommelige for de som vil utforske Svartisens mysterier og glede seg over isens skjønnhet. Til slutt vil vi kanskje stå fattige og isløse igjen, med det gamle sagnet om Svartisen som trøst. For historiene om breen trenger heldigvis aldri å smelte.
